Jammen har det gått ett år siden jeg skreiv noe! Tiden flyr når man har det gøy, får jeg nesten si :) Nå synger påskeferien på siste verset her i Liège (i Belgia har de jo påskeferien sin i to uker ETTER påska. Noe som jeg i starten syntes var ganske teit, men som jeg har lært meg å sette pris på. Det er jo gøyere å ha ferie når det er varmt/ere ute.), og jeg tenkte jeg skulle fortelle litt om den såkalte ståa.
Dette er den første påskeferien jeg har blitt i Belgia! Det blir et veldig belgisk år i det hele tatt, jeg håper jo å ikke få noen konteeksamener og kunne begynne direkte i praksis fredag 1. juli (sniiiiiiiker, vi MÅ komme og jobbe EN da, og så har vi en helg som vi bare må gå og sulle i Liège, når de KUNNE ha vært litt greie og latt oss få starte mandagen. Hva får man gjort/lært i praksis en fredag i starten av sommerferien uansett? Nuvel. Sånn er det nå en gang.), men det betyr at jeg ikke kommer hjem til sommeren! That's a first! Jeg kommer jo hjemom en tur etter eksamenene i starten av juni, men det er jo ikke i fellesferien engang! Så det blir et spennende år.
SYKEHISTORIE
Grunnen til at jeg har blitt i Liège denne påskeferien er at jeg har blitt operert! Første kontakt med Belgias helsevesen - som pasient! Jeg falt jo på ski (første dagen, første bakken. Gråt og tenners gnissel) og vrei kneet mitt noe veldig (fordi jeg var så dum at jeg ikke hadde fått reglert skiene mine til min vekt og mitt nivå. Det er til og med min feil at dette skjedde, sykt irriterende) og skien skulle nok ha løst seg ut, men det gjorde det ikke. Jeg fikk kjeeeeeempevondt, og da jeg reiste meg lurte jeg på om jeg ikke kom til å klare å stå ned bakken engang, og jeg fryktet at jeg (skrekk og gru!) skulle måtte bli hentet av les premiers secours à Val Thorens hvor vi var. Heldigvis klarte jeg å stå ned bakken. Og Emy ble med meg og vi satt oss på en kafé og drakk cola og jeg tror jeg gråt en liten skvett for at det gjorde så vondt (det skjer ikke så ofte). Men så tenkte vi at: Det er sikkert bare en liten vridning eller forstuing eller noe. Jeg klarte jo å bevege kneet, og klarte å stå på det uten å hyle av smerter (det gjorde bare _litt_ vondt når jeg vrei det) - så vi fortsatte å stå på ski resten av dagen. (Bare grønne løyper for min del da, jeg turte ikke stole på kneet mitt). Kneet var litt hovent på kvelden, men det gikk egentlig greit. Men da jeg våknet neste morgen var kneet blitt GIGASVÆRT og helt hardt. Så da fant vi ut at det var greiest å tusle til en doktor, nærmere bestemt en traumatolog. Og det må jeg si, hvis noen leiter etter en bra praksisplass for å lære seg "ortopedi/traumatologi i praksis" - spesielt sportsskader, så må vintersportssteder være helt perfekt! Legen var helt super! Først tok han et røntgenbilde av kneet for å utelukke (synlig) skjelettskade, og så begynte han med den kliniske undersøkelsen. En bekjent var med til legen og fikk være med på undersøkelsen. Han er ett år over meg på studiet og er litt typisk fransk medisinstudent AKA tror han kan ALT. Så jeg godtet meg veldig da legen spurte ham: Ja, fortell meg da. Hva tror du er galt med henne? Da fortalte han om når/hvordan jeg hadde vondt, hva som gjorde vondt (ekstensjon, fleksjon, palpasjon etc), om det var hardt. Og jeg sa ingenting, men han hadde ikke vært borti kneet mitt en eneste gang. Han "holdt seg for god" til det. Jeg kan ikke forstå det. Ingen var egentlig noe særlig interessert i å prøve alle testene og sånt. Hvis en av _mine_ venner hadde slått seg og fått noen helt typiske kliniske utslag hadde jeg gått helt bananas for å få forsøke å få til testene og sånt! Men OK. Alle er ikke sånn. Men han sa iallfall masse tull i tillegg. Og han blandet til og med tendoner (muskelbånd? Jeg er ikke helt stødig i norsk lenger... De som binder muskel og ben sammen) og leddbånd (de som binder ben og ben sammen). Jeg må innrømme at jeg godtet meg litt. Skadefryd, den ene sanne fryd. Uansett, legen testet kneet mitt - først forsøkte han med skuffetesten (fremre), men kneet var så hovent at det ga ingen utslag. Så da gikk han videre til det de "erfarne" gjør i sånne situasjoner - og prøvde Lachmannstesten (https://www.youtube.com/watch?v=gfN-p-xZx24 for spesielt interesserte). Og så sa han: Vel, det fremre korsbåndet ditt er røket. Du må ta en MR av kneet når du kommer tilbake til hjemmet (det er ikke noe som haster), for jeg kan ikke si noe helt sikkert uten bilder, men jeg kan _egentlig_ det og du har røket korsbåndet. Klinikken er helt klinkende klar. (Og da jeg hadde tatt MR og kom til ortoped i Belgia, så virket ikke bildevisningprogrammet akkurat den dagen! Noe jeg er sikker på at alle som noen gang har jobbet på sykehus forstår veldig godt - hvor SYKT FRUSTRERENDE DET ER! Å bare ikke få opp bildene! Men iallfall, så gjorde han den samme kliniske undersøkelsen og han sa akkurat det samme, uten MR eller noe: Klinikken er så klar så vi vet det egentlig med baredenne undersøkelsen. Medisin ass! Det er ganske kult!) Men ja, jeg fikk ikke lov tl å gå noe mer på ski, fikk en skinne jeg måtte gå med, måtte ta blodfortynnende (Klexane-sprøyter) så lenge jeg var oppe i høyden (Val Thorens er på 2.200 meter), og litt ymse andre ting (smertestillende og betennelsesdempende). Og så sa han jeg måtte gå til fysio to ganger om dagen! Det syns jeg var litt drøyt. Dessuten var fysioterapeuten litt teit, så jeg gikk sånn tre ganger, og så gjorde jeg heller øvelsene hjemme. Trenger jo ikke å bli instruert i ALT.
Det ble en ganske traurig vinterferie. Jeg hadde gledet meg KJEMPEMASSE til å stå på ski! Det var lenge siden sist gang! Men dessverre, sånn kan det gå. Satser på å ha fått gjort unna all min uflaks for 2016 nå :) Val Thorens var NYDELIG, men sånn er det vel i de franske alpene uansett. Anbefales dog for litt yngre folk. Det er litt "vinterens Ibiza" eller noe. Og fikk også høre at det er mer enn bare hvit _snø_ som virvles opp i løypene, if you catch my drift. (Det var en ganske dårlig beskrivelse. Det er en narko-topplass om vinteren, det er det jeg prøvde å forklare). Gigamasse dansker der. Det var et helt hotell som var helt dansk! Skiltene sto på dansk, de serverte Carlsberg. Jeg syns det var kjemperart.
Her kommer noen bilder fra dagene med fint vær :)
Her er Jeanne og jeg som viser fram Mont Blanc! (tror vi). Under så ser vi Val Thorens. Dette er på en annen topp, sånn 3000 moh, som det gikk an å ta sånn eggeskiheis til - som det gikk an å ta uten ski :) Tommel opp for det.
Panoramaramarama. Det ser jo ganske FANTASTISK UT. Jeg sier jeg savner litt natur her i Belgia, men dette gjorde seg veldig altså. Alpene = 10 poeng. Dix points.
Det var ei anna jente som også var med på turen (det var "Medecine master 2 skiferie, gruppereise med "klassen" liksom), som ikke hadde tenkt å stå på ski engang! Hun ble med opp på toppen med meg og bare hang litt. Vi møtte alle de andre til å spise lunsj, og så skiet de andre ned mens vi ble igjen og hutret og frøys (det er ganske kaldt på 3000 meter), mens vi nøt en liten Erdinger for min del, og en vanlig pils for hennes del. Det var så kaldt at skummet på Erdingeren bare frøys hele tiden! Ble som å spise øl-is, ganske godt.
Og så ble det busstur hjem til Liège. Det var veeeldig kjedelig. Men vi kom da hjem.
Og så begynte Q10, siste semester med (kun) forelesninger! Vi har nevrologi, ortopedi, generell kirurgi, helse og samfunn (rettsmedisin, psykiatri og pedopsykiatri) og ØNH/oftalmologi dette semesteret. (Nesten) ALT er kjempespennende! Og jeg har jo fram til nå egentlig synes at psykiatri er litt tullete. Men jeg syns ikke det lenger! Det er ikke foreleserne våres feil at jeg har skiftet mening, men jeg har lest Linnea Myhres bok "Kjære", og så har jeg sett på "Jeg mot Meg" på nrk, og plutselig så forsto jeg at jeg aldri har tenkt på pasientene når jeg har tenkt på psykatri! Jeg har bare tenkt på psykiateren som absolutt skal prøve å følge Freud (som jeg syns er TEIT) og finne en merkelapp på alt mulig og stille en diagnose. Men nå så har jeg startet å forstå at fokuset må være på pasientene og det de opplever. Hvordan de opplever lidelsen sin. Jeg har aldri sett ekte gruppeterapi før heller, jeg har jo visst om konseptet fordi det ofte blir vist i filmer og TV-serier og sånt. Men da føler jeg ofte det har blitt gjort litt narr av. Sånn "Ja, det hjelper VEEEELDIG MYE at alle BARE SITTER Å KLAGER". Men det ser ikke ut som om det er sånn i det hele tatt (jmf "Jeg mot meg" på nrk. Anbefaler ALLE å se det, spesielt om du har litt lyst til å forsøke å forstå hvordan det er å slite med psykiske problemer - for alle de som er med er egentlig bare vanlige mennesker! Som deg og meg!) Jeg tror dette var en bra gruppe også da. Jeg tror ikke gruppeterapi er noe som passer for alle, ei heller at det alltid går "så bra" som det gjorde her. Peder Kjøs heter terapeuten som er med og forsøker å ikke styre samtalen for mye, men å drive den videre hver gang det stopper litt opp. Han er en flinkis. Og så blir man glad i alle deltagerne også. Nei, 1000 poeng (jeg deler jo egentlg aldri ut mer enn 10 om gangen!) til nrk for det programmet. I tillegg tror jeg de tok det opp i fjor vår, så de har sikkert hatt mye kontakt med deltagerne i etterkant for å forsikre seg om at de fortsatt "er med", eller hva skal jeg si? Jeg syns det virker som om de har tatt vare på deltagerne. Selv om det er et slags reality-konsept og deltagerne utleverer seg veldig. Men jeg håper det ikke får noen negative konsekvenser for dem. Jeg syns iallfall de er KJEMPETØFFE!
Men så tenker jeg fortsatt at det er mange som "tror" de sliter veldig. Meg selv inkludert, hver vinter når det blir kaldt og mørkt kan jeg ligge hjemme i senga i en uke uten å egentlig snakke med noen som helst. Kun gå på kjøkkenet og finne noe dritt å spise (chips og cola og sjokolade), og så se på TV-serier helt til jeg sovner igjen. Litt depressiv adferd kanskje. Og så har jeg en venninne som sier hun definitivt har vinterdepresjoner. Men jeg føler meg ikke egentlig trist engang. Bare litt sliten og har ikke noe lyst til å gjøre noe. Men det varer ikke så lenge. Og jeg tror jeg egentlig har konkludert med at sånt in the end kun er en "ned" i livet. Som man jo har av og til. Uten å være syk av den grunn. Man har både opper og neder. Men heldigvis husker iallfall jeg best oppene :)
Men ja, det var min nyfunne respekt for psykiatri altså. Men jeg skulle jo egentlig skrive ferdig om helseløpet mitt! For da jeg kom hjem så bestilte jeg en MR av kneet. (Litt rot førte til at jeg måtte be professoren min om en MR-rekvisisjon, det var litt småflaut. Men han var snill og gjorde som jeg ba om :) ). Og så gikk jeg til en ortoped (den dagen som bildevisesystemet på sykehuset var nede, seff), som undersøkte meg og anbefalte meg operasjon. Hvis man ryker korsbåndet (fremre - skjer mye oftere en bakre, og mye oftere hos kvinner. Ski, fotball, basketball. Vridningstraume) så kan man operere eller man kan ikke operere. Det kommer an på hvor plaget man er av skaden. Kneet kan være veldig ustabilt og hver gang man trår ned på det rammede benet så kan man føle at kneet "glipper". Dette kan være veldig plagsomt. Jeg merket ikke noe særlig til ustabilitet. Det eneste jeg egentlig merket var at jeg fikk vondt i kneet hvis jeg satte meg på huk. På tross av at min klinikk var veldig fredelig, så sa ortopeden at han ville anbefale operasjon - fordi jeg var såpass ung - og fordi at man sannsynligvis blir raskere utsatt for leddgikt (artrose) hvis man ikke gjør det. Dessuten gir kirurgien eksellente resultater og er ganske enkel og ikke særlig tung for kroppen. Jeg sjekket med uptodate som sa det samme som ortopeden, så jeg bestemte meg for å operere.
Så da ble jeg innlagt på sykehuset (der jeg er nesten hver eneste dag for å lære!) mandag kveld. Måtte vaske meg med Hibidil, sånn antiseptisk vask, om kvelden og om morgenen. I Belgia får du ikke egentlig vaskeklut og håndklær på sykehuset, det må du ha med selv. Det syns jeg var litt spesielt. De burde jo være opptatt av hygiene og gi sånt til pasientene? Vel, jeg ba om håndklær og så fikk jeg det da. Selv om det ikke var helt etter boken.
Jeg hadde også bedt om å få dobbeltrom. Det er noe med helseforsikringen, man har lov til å be om enkeltrom, men da må man betale for det selv. Og i tillegg til bare prisen for rommet, så kan legene fakturere deg med +100% til +200% satser hvis du ligger på enerom. Jeg har ikke helt forstått opplegget. Noen leger nekter å operere deg hvis du ikke tar enkeltrom (sånn at de ikke kan fakturere deg). Det er et noe snodig system. Men jeg må si at jeg hadde nok sovet bedre på et enerom. Jeg hadde en dame på mitt rom som hadde operet en hofteprotese. Som snorket som en ... feier? Husker ikke hva man snorker som. I tillegg var det KJEMPEVARMT der. Jeg sov nesten ingenting den første natta. Og så må man jo faste (8 timer for fast føde, 3 timer for klar drikke er det vi lærer her) før operasjon. Så neste morgen måtte jeg bare antiseptisk dusje og ta på støttestrømpe på det beinet som ikke skulle opereres. Og så bare vente. Og vente. Og vente. Det er ganske kjedelig å være på sykehus. Heldigvis kom noen venner innom. Og så kom en sykepleier med en Xanax. Man får visst beroligende før operasjoner. (Pluss jeg så i journalen at jeg hadde fått personlighet: Nervøs. Jeg tror det er fordi jeg spurte hvor mange som egentlig blir lamme av spinalanestesi). Og så måtte jeg si fra om til noen om hva slags anestesi jeg ville ha. Det skulle ha kommet en lege innom på morgenen, men det gjorde aldri det. Og sykepleierne sa ingen verdens ting. Sykepleierne var rett og slett kjipe. Det kom en avdelingssykepleier inn og sa jeg måtte ligge i to (!!!!) netter etter operasjonen! Det syns jeg var altfor mye. Eller, man får jo se med smertene og sånt, men hjemme gjøres dette inngrepet poliklinisk. Så jeg var ganske klar på at det ikke var interessant. Spesielt når jeg sov helt forferdelig dårlig der i tillegg. Søvn er også ganske viktig for rehabiliteringen. Men iallfall. Jeg fikk formidlet at jeg ville ha spinalanestesi (og ikke generell anestesi fordi det er mange som trenger et par-tre dager på å komme seg igjen etter generell anestesi. Man kan bli ekstra sliten, litt surrete i hodet, kvalm etc. Ikke noen store greier, men hvis man kan unngå det er jo det greit. Dessuten hadde jeg lyst til å forsøke å følge litt med på det de gjorde i kneet mitt :) ).
Så kom det en portør og trillet meg ned til operasjonsstuen, hvor anestesilegen var helt super! Hun forklarte om alt hun gjorde, og sa sånn da hun skulle stikk inn i ryggen min (standardspørsmålet): Hvilke lag er det nålen går igjennom nå? Det er ett av våre mulige eksamensspørsmål. Men det kunne jeg ikke, annet enn huden. (Se under hvis du lurer).
Det var en kjemperar følelse! Vi har jo forskjellige nervefibre som blir bedøvet på forskjellige tidspunkt. Det vi VIL ha bedøvet er smertefibrene. De har samme struktur cirka som de fibrene som fører varme/kulde og den litt vanskelige tingen å forklare vi kaller proprioception. De er de første som blir bedøvet tror jeg. Iallfall følte jeg at beina ble varme liksom nedover, fra livet og ned. Veldig rart. Og så begynte beina å føles tunge. Og jeg mistet muskelkraften sånn gradvis nedover, først i lårene og så leggene - og tærne kunne jeg bevege litt nesten hele tiden. For å sjekke at anestesien virket som den skulle så tok anestesilegen et lite kompress med vann på (som føles kaldt) og tok den mot armen min (hvor det føltes kaldt), og så mot beinet mitt (hvor jeg ikke følte det kaldt - ei heller varmt, men jeg kjente at hun tok noe borti meg). Sånn sjekker man at anestesien virker :)
(Nå har jeg sjekket da: Hud - underhudsfett - supraspinøse ligament - intraspinøse ligament - det gule ligament - [her er édiduralrommet] - dura mater - araknoid - OG SÅ ER VI I CSF-rommet! Jeg har ikke sjekket at dette er det ting heter på norsk, det er fritt oversatt :) )
Og så fikk jeg i tillegg en femoralblokk, i femoralnerven i høyre bein. Jeg tror dette er mest for analgesien post-operativt (sånn jeg har forstått det).
Og så begynte de å operere. Jeg fikk ikke se selve kneet (for de må ha et sterilt ... hummm. champs. Felt! der de jobber), men jeg fikk se skjermen med filmen av artroskopien! Jeg forsto ikke sånn gigamasse av det som skjedde, men det var litt spennende likevel. Jeg kjente at de dreiv å jobbet der nede, men ikke at det gjorde vondt. Det er virkelig en skikkelig rar følelse! Men veldig kult (hvis man er interessert i sånt). Men jeg forstår også folk som helst vil ikke være bevisste under operasjoner. Det er jo ikke så mange typer operasjoner man har mulighet til å velge slik anestesi heller (kun ting som er langt nede på kroppen egentlig. Ikke sånt man først tenker på med operasjon - at man må inn i magen og sånt. Da må man ha generell anestesi uansett tror jeg). Men sykt spesiell følelse når de begynte å bli ferdige og skal teste at det nye ligamentet er sterkt nok. Jeg vet ikke hvordan de tester det, men jeg tror de tar en hammer og slår litt på beinet for å se at det holder. Og da kjente jeg på en måte "bein-mot-bein", men igjen uten at det gjorde vondt!
(Jeg kan jo bare kjapt forklare hva som ble gjort også. Det kalles en ligamentoplastie, og det de gjør er å "lage" et nytt korsbånd. De tar en del av en muskeltendon (det jeg ikke husker hva heter på norsk), og her kan de velge blant flere muskler. Jeg er ikke sikker på hva som gjør at noen velger patella-tendonen og noen velger andre, men det er ikke så viktig. Min kirurg tok iallfall en tendon fra en av ischiojambiers, altså hamstring-musklene, altså de som vi har på baksiden av låret (og som flekterer kneet). Og så lager de et hull nede på lårbeinet/femur og oppe på leggbeinet/tibia og trekker det nye ligamentet gjennom . hullene er laget sånn at ligamentet er på ca samme plass som der det gamle var. Så fester de det (jeg vet ikke helt hvordan) og VIPS så har man et nytt korsbånd :) Aksel Lund Svindal har forresten samme skaden - jeg krysser fingrene for at han kommer sterkt tilbake neste alpinsesong!).
Det hele tok ikke mer en halvannen time eller noe! Så måtte jeg innom post-operativ for at de skulle sjekke at alt var bra etter anestesien. De lot meg trille videre etter en halvtime ca. Og så kom jeg opp på rommet igjen, og da kom PAPPA! :D <3 For han kom på besøk ens ærend for å passe på pasienten. Jeg har verdens beste paps altså :) Ortopeden kom innom på kvelden og fortalte om hva de hadde gjort (på engelsk så pappa skulle forstå!) og hva som kom nå. Jeg må gå med krykker for å avlaste beinet i seks uker. Jeg må ikke bøye høyre kne mer enn max. 90 grader. Jeg må prøve å rette ut beinet så mye som mulig. Og så må jeg bare ta så mye smertestillende som jeg trenger. Så har jeg rendez-vous med ham igjen om 3 og om 6 uker. Jeg måtte bli en natt til på sykehuset (men da med pappas BOSE-hodetelefoner, så da fikk jeg sove i fred), og så neste dag fikk jeg dra hjem. Etter mye om og men. De tok med meg for å ta et røntgenbilde sånn i nitiden, men jeg fikk ikke dra før i firetiden på ettermiddagen. Selv om jeg ikke fikk NOEN informasjon, ingen lege kom innom, ingen sykepleier gadd å si fra om noe som helst. Jeg fikk egentlig ikke lov til å gå på toalettet selv (man må ha noen med seg første gang man reiser seg etter anestesi), men sykepleieren bare forsvant og gadd ikke komme tilbake. Og jeg kjenner jo kroppen min ganske godt, så jeg gadd ikke vente noe mer på at hun skulle komme tilbake heller. Fy flate, jeg var sykt sur på hun sykepleieren altså. De var ikke noe særlige. Når jeg har jobbet som sykepleier så håper jeg at jeg ikke framsto sånn mot pasientene. Hun var flink til å legge kompresser på såret og sånt, men hadde NULL PEILING på kommunikasjon. Så jeg var veldig glad for å (endelig) få reise (klokken fire! Da hadde jeg ventet i fem timer på INGENTING! Det skulle komme en lege å skrive en resept på vasketing/kompresser og sånt. Men det gjorde han bare ikke! Så in the end så fikk jeg bare reseptene og papirene som allerede var klare fra morgenen av. #$)=($!"=)#/!"=#)(!"=#)(=)(N [pokker skinn og bein])
Og det var historien om møtet mitt med belgisk helsevesen! Det gikk ganske fort og greit når man kom igang. Legen og fysioterapeuten var superhyggelige, men sykepleierne var noen skikkelige... håpløse folk. Det var ei som var grei, hun som var på kveldsvakt. Men jeg syns det er synd å ikke gi håndklær og vaskekluter til spesielt de som skal opereres. Synd å ikke gi noen som helst informasjon til pasientene om hva som skal skje i dag. (Ikke tidspunkt og sånt, og en kan godt si at "det kan hende det ikke går i dag, det kommer an på om det skjer noe akutt", men iallfall en luftig oversikt over løpet). Og høre på det pasientene sier til dem. Hun med hofteprotesen måtte ha en skinne på foten minst 12 timer om dagen. Og fysioterapeuten sa en ting, mens sykepleieren sa noe annet ("verre" for henne, stakkars). Og i tillegg var det noen som hadde satt på henne skinnen FEIL om morgenen. Så hun hadde satt og hatt det vondt i timesvis, uten at det hjalp henne noe engang! Nei og nei. Litt skuffa der altså.
Men så har jeg hoppet rundt på krykker siden. Det hadde kanskje gått an å være aleine, men jeg var veldig glad for at pappa var her og lagde frokost og vasket opp og gjorde alt mulig sånn ORDNINGS. For det gjorde litt vondt i kneet av og til. Spesielt på slutten av dagen, når vi hadde gått endel. Så jeg spiste 1 gr. x 3 Paracet i sånn ca. en uke. Men nå har jeg bare is på kneet når jeg sitter flatt, og det er all den smertestillingen jeg trenger :) Ikke helt avskrekkende med andre ord. Tror det gjør endel mindre vondt nå som de gjør operasjonen artroskopisk, enn sånn som det var før hvor man åpnet hele kneet.
Om en liten uke så tar jeg stingene! Og så blir det spennende å se hvor lang tid det tar før jeg kan løpe meg en tur igjen. Det savner jeg VELDIG - blir småmisunnelig hver gang jeg ser noen løpe forbi. Snart er det meg :)
Japp, dett var dett for denne gang! Skal forsøke å skrive litt mer her - kan jo skje litt mer interessante ting i fremtiden :) (Spesielt når jeg begynner i praksis! JEG GLEDER MEG MASSE MASSE MASSE! Blir godt å endelig få _jobbet_ litt. Ikke at jeg er lei av å studere egentlig, men jeg tror hvis jeg ikke får startet med litt ordentlig arbeidsliv snart så kommer jeg til å glemme hvordan det er å jobbe på ordentlig ^^)
Gros bisou! Ha en strålende helg :)
Hiver med et lite bilde fra Grand Place i Bruxelles, bare fordi jeg er glad i Bruxelles, og Belgia. <3 FÆLT MED TERROR uansett hvor det rammer. Jeg hadde aldri klart å leve i et krigsområde tror jeg, å gå rundt å være redd hele tiden. Være utrygg, ikke være sikker på om du våkner opp igjen, hvis du i det hele tatt klarer å sovne. Men jeg må si at jeg føler meg ikke spesielt mer trygg av alle de militære og politiet som tusler rundt i gatene med store automatvåpen heller. Jeg vet ikke helt hva de skal være godt for, annet enn å vise at "myndighetene tar tak". Jeg føler meg iallfall ikke spesielt mye tryggere.
Og så et lite bilde av meg sånn helt på tampen - DET ER VÅR I BELGIA! (Dette er fra helga før jeg ble operert da. Jeg fant en ny park! Den er helt SUPERKUL! Men det er dessverre 3 x 13 trappetrinn og vel så det, så jeg får vente noen uker til jeg blir krykkeløs før neste tur. Fint å ha noe å glede seg til :) )
Dette er den første påskeferien jeg har blitt i Belgia! Det blir et veldig belgisk år i det hele tatt, jeg håper jo å ikke få noen konteeksamener og kunne begynne direkte i praksis fredag 1. juli (sniiiiiiiker, vi MÅ komme og jobbe EN da, og så har vi en helg som vi bare må gå og sulle i Liège, når de KUNNE ha vært litt greie og latt oss få starte mandagen. Hva får man gjort/lært i praksis en fredag i starten av sommerferien uansett? Nuvel. Sånn er det nå en gang.), men det betyr at jeg ikke kommer hjem til sommeren! That's a first! Jeg kommer jo hjemom en tur etter eksamenene i starten av juni, men det er jo ikke i fellesferien engang! Så det blir et spennende år.
SYKEHISTORIE
Grunnen til at jeg har blitt i Liège denne påskeferien er at jeg har blitt operert! Første kontakt med Belgias helsevesen - som pasient! Jeg falt jo på ski (første dagen, første bakken. Gråt og tenners gnissel) og vrei kneet mitt noe veldig (fordi jeg var så dum at jeg ikke hadde fått reglert skiene mine til min vekt og mitt nivå. Det er til og med min feil at dette skjedde, sykt irriterende) og skien skulle nok ha løst seg ut, men det gjorde det ikke. Jeg fikk kjeeeeeempevondt, og da jeg reiste meg lurte jeg på om jeg ikke kom til å klare å stå ned bakken engang, og jeg fryktet at jeg (skrekk og gru!) skulle måtte bli hentet av les premiers secours à Val Thorens hvor vi var. Heldigvis klarte jeg å stå ned bakken. Og Emy ble med meg og vi satt oss på en kafé og drakk cola og jeg tror jeg gråt en liten skvett for at det gjorde så vondt (det skjer ikke så ofte). Men så tenkte vi at: Det er sikkert bare en liten vridning eller forstuing eller noe. Jeg klarte jo å bevege kneet, og klarte å stå på det uten å hyle av smerter (det gjorde bare _litt_ vondt når jeg vrei det) - så vi fortsatte å stå på ski resten av dagen. (Bare grønne løyper for min del da, jeg turte ikke stole på kneet mitt). Kneet var litt hovent på kvelden, men det gikk egentlig greit. Men da jeg våknet neste morgen var kneet blitt GIGASVÆRT og helt hardt. Så da fant vi ut at det var greiest å tusle til en doktor, nærmere bestemt en traumatolog. Og det må jeg si, hvis noen leiter etter en bra praksisplass for å lære seg "ortopedi/traumatologi i praksis" - spesielt sportsskader, så må vintersportssteder være helt perfekt! Legen var helt super! Først tok han et røntgenbilde av kneet for å utelukke (synlig) skjelettskade, og så begynte han med den kliniske undersøkelsen. En bekjent var med til legen og fikk være med på undersøkelsen. Han er ett år over meg på studiet og er litt typisk fransk medisinstudent AKA tror han kan ALT. Så jeg godtet meg veldig da legen spurte ham: Ja, fortell meg da. Hva tror du er galt med henne? Da fortalte han om når/hvordan jeg hadde vondt, hva som gjorde vondt (ekstensjon, fleksjon, palpasjon etc), om det var hardt. Og jeg sa ingenting, men han hadde ikke vært borti kneet mitt en eneste gang. Han "holdt seg for god" til det. Jeg kan ikke forstå det. Ingen var egentlig noe særlig interessert i å prøve alle testene og sånt. Hvis en av _mine_ venner hadde slått seg og fått noen helt typiske kliniske utslag hadde jeg gått helt bananas for å få forsøke å få til testene og sånt! Men OK. Alle er ikke sånn. Men han sa iallfall masse tull i tillegg. Og han blandet til og med tendoner (muskelbånd? Jeg er ikke helt stødig i norsk lenger... De som binder muskel og ben sammen) og leddbånd (de som binder ben og ben sammen). Jeg må innrømme at jeg godtet meg litt. Skadefryd, den ene sanne fryd. Uansett, legen testet kneet mitt - først forsøkte han med skuffetesten (fremre), men kneet var så hovent at det ga ingen utslag. Så da gikk han videre til det de "erfarne" gjør i sånne situasjoner - og prøvde Lachmannstesten (https://www.youtube.com/watch?v=gfN-p-xZx24 for spesielt interesserte). Og så sa han: Vel, det fremre korsbåndet ditt er røket. Du må ta en MR av kneet når du kommer tilbake til hjemmet (det er ikke noe som haster), for jeg kan ikke si noe helt sikkert uten bilder, men jeg kan _egentlig_ det og du har røket korsbåndet. Klinikken er helt klinkende klar. (Og da jeg hadde tatt MR og kom til ortoped i Belgia, så virket ikke bildevisningprogrammet akkurat den dagen! Noe jeg er sikker på at alle som noen gang har jobbet på sykehus forstår veldig godt - hvor SYKT FRUSTRERENDE DET ER! Å bare ikke få opp bildene! Men iallfall, så gjorde han den samme kliniske undersøkelsen og han sa akkurat det samme, uten MR eller noe: Klinikken er så klar så vi vet det egentlig med baredenne undersøkelsen. Medisin ass! Det er ganske kult!) Men ja, jeg fikk ikke lov tl å gå noe mer på ski, fikk en skinne jeg måtte gå med, måtte ta blodfortynnende (Klexane-sprøyter) så lenge jeg var oppe i høyden (Val Thorens er på 2.200 meter), og litt ymse andre ting (smertestillende og betennelsesdempende). Og så sa han jeg måtte gå til fysio to ganger om dagen! Det syns jeg var litt drøyt. Dessuten var fysioterapeuten litt teit, så jeg gikk sånn tre ganger, og så gjorde jeg heller øvelsene hjemme. Trenger jo ikke å bli instruert i ALT.
Det ble en ganske traurig vinterferie. Jeg hadde gledet meg KJEMPEMASSE til å stå på ski! Det var lenge siden sist gang! Men dessverre, sånn kan det gå. Satser på å ha fått gjort unna all min uflaks for 2016 nå :) Val Thorens var NYDELIG, men sånn er det vel i de franske alpene uansett. Anbefales dog for litt yngre folk. Det er litt "vinterens Ibiza" eller noe. Og fikk også høre at det er mer enn bare hvit _snø_ som virvles opp i løypene, if you catch my drift. (Det var en ganske dårlig beskrivelse. Det er en narko-topplass om vinteren, det er det jeg prøvde å forklare). Gigamasse dansker der. Det var et helt hotell som var helt dansk! Skiltene sto på dansk, de serverte Carlsberg. Jeg syns det var kjemperart.
Her kommer noen bilder fra dagene med fint vær :)
Her er Jeanne og jeg som viser fram Mont Blanc! (tror vi). Under så ser vi Val Thorens. Dette er på en annen topp, sånn 3000 moh, som det gikk an å ta sånn eggeskiheis til - som det gikk an å ta uten ski :) Tommel opp for det.
Panoramaramarama. Det ser jo ganske FANTASTISK UT. Jeg sier jeg savner litt natur her i Belgia, men dette gjorde seg veldig altså. Alpene = 10 poeng. Dix points.
Det var ei anna jente som også var med på turen (det var "Medecine master 2 skiferie, gruppereise med "klassen" liksom), som ikke hadde tenkt å stå på ski engang! Hun ble med opp på toppen med meg og bare hang litt. Vi møtte alle de andre til å spise lunsj, og så skiet de andre ned mens vi ble igjen og hutret og frøys (det er ganske kaldt på 3000 meter), mens vi nøt en liten Erdinger for min del, og en vanlig pils for hennes del. Det var så kaldt at skummet på Erdingeren bare frøys hele tiden! Ble som å spise øl-is, ganske godt.
Og så ble det busstur hjem til Liège. Det var veeeldig kjedelig. Men vi kom da hjem.
Og så begynte Q10, siste semester med (kun) forelesninger! Vi har nevrologi, ortopedi, generell kirurgi, helse og samfunn (rettsmedisin, psykiatri og pedopsykiatri) og ØNH/oftalmologi dette semesteret. (Nesten) ALT er kjempespennende! Og jeg har jo fram til nå egentlig synes at psykiatri er litt tullete. Men jeg syns ikke det lenger! Det er ikke foreleserne våres feil at jeg har skiftet mening, men jeg har lest Linnea Myhres bok "Kjære", og så har jeg sett på "Jeg mot Meg" på nrk, og plutselig så forsto jeg at jeg aldri har tenkt på pasientene når jeg har tenkt på psykatri! Jeg har bare tenkt på psykiateren som absolutt skal prøve å følge Freud (som jeg syns er TEIT) og finne en merkelapp på alt mulig og stille en diagnose. Men nå så har jeg startet å forstå at fokuset må være på pasientene og det de opplever. Hvordan de opplever lidelsen sin. Jeg har aldri sett ekte gruppeterapi før heller, jeg har jo visst om konseptet fordi det ofte blir vist i filmer og TV-serier og sånt. Men da føler jeg ofte det har blitt gjort litt narr av. Sånn "Ja, det hjelper VEEEELDIG MYE at alle BARE SITTER Å KLAGER". Men det ser ikke ut som om det er sånn i det hele tatt (jmf "Jeg mot meg" på nrk. Anbefaler ALLE å se det, spesielt om du har litt lyst til å forsøke å forstå hvordan det er å slite med psykiske problemer - for alle de som er med er egentlig bare vanlige mennesker! Som deg og meg!) Jeg tror dette var en bra gruppe også da. Jeg tror ikke gruppeterapi er noe som passer for alle, ei heller at det alltid går "så bra" som det gjorde her. Peder Kjøs heter terapeuten som er med og forsøker å ikke styre samtalen for mye, men å drive den videre hver gang det stopper litt opp. Han er en flinkis. Og så blir man glad i alle deltagerne også. Nei, 1000 poeng (jeg deler jo egentlg aldri ut mer enn 10 om gangen!) til nrk for det programmet. I tillegg tror jeg de tok det opp i fjor vår, så de har sikkert hatt mye kontakt med deltagerne i etterkant for å forsikre seg om at de fortsatt "er med", eller hva skal jeg si? Jeg syns det virker som om de har tatt vare på deltagerne. Selv om det er et slags reality-konsept og deltagerne utleverer seg veldig. Men jeg håper det ikke får noen negative konsekvenser for dem. Jeg syns iallfall de er KJEMPETØFFE!
Men så tenker jeg fortsatt at det er mange som "tror" de sliter veldig. Meg selv inkludert, hver vinter når det blir kaldt og mørkt kan jeg ligge hjemme i senga i en uke uten å egentlig snakke med noen som helst. Kun gå på kjøkkenet og finne noe dritt å spise (chips og cola og sjokolade), og så se på TV-serier helt til jeg sovner igjen. Litt depressiv adferd kanskje. Og så har jeg en venninne som sier hun definitivt har vinterdepresjoner. Men jeg føler meg ikke egentlig trist engang. Bare litt sliten og har ikke noe lyst til å gjøre noe. Men det varer ikke så lenge. Og jeg tror jeg egentlig har konkludert med at sånt in the end kun er en "ned" i livet. Som man jo har av og til. Uten å være syk av den grunn. Man har både opper og neder. Men heldigvis husker iallfall jeg best oppene :)
Men ja, det var min nyfunne respekt for psykiatri altså. Men jeg skulle jo egentlig skrive ferdig om helseløpet mitt! For da jeg kom hjem så bestilte jeg en MR av kneet. (Litt rot førte til at jeg måtte be professoren min om en MR-rekvisisjon, det var litt småflaut. Men han var snill og gjorde som jeg ba om :) ). Og så gikk jeg til en ortoped (den dagen som bildevisesystemet på sykehuset var nede, seff), som undersøkte meg og anbefalte meg operasjon. Hvis man ryker korsbåndet (fremre - skjer mye oftere en bakre, og mye oftere hos kvinner. Ski, fotball, basketball. Vridningstraume) så kan man operere eller man kan ikke operere. Det kommer an på hvor plaget man er av skaden. Kneet kan være veldig ustabilt og hver gang man trår ned på det rammede benet så kan man føle at kneet "glipper". Dette kan være veldig plagsomt. Jeg merket ikke noe særlig til ustabilitet. Det eneste jeg egentlig merket var at jeg fikk vondt i kneet hvis jeg satte meg på huk. På tross av at min klinikk var veldig fredelig, så sa ortopeden at han ville anbefale operasjon - fordi jeg var såpass ung - og fordi at man sannsynligvis blir raskere utsatt for leddgikt (artrose) hvis man ikke gjør det. Dessuten gir kirurgien eksellente resultater og er ganske enkel og ikke særlig tung for kroppen. Jeg sjekket med uptodate som sa det samme som ortopeden, så jeg bestemte meg for å operere.
Så da ble jeg innlagt på sykehuset (der jeg er nesten hver eneste dag for å lære!) mandag kveld. Måtte vaske meg med Hibidil, sånn antiseptisk vask, om kvelden og om morgenen. I Belgia får du ikke egentlig vaskeklut og håndklær på sykehuset, det må du ha med selv. Det syns jeg var litt spesielt. De burde jo være opptatt av hygiene og gi sånt til pasientene? Vel, jeg ba om håndklær og så fikk jeg det da. Selv om det ikke var helt etter boken.
Jeg hadde også bedt om å få dobbeltrom. Det er noe med helseforsikringen, man har lov til å be om enkeltrom, men da må man betale for det selv. Og i tillegg til bare prisen for rommet, så kan legene fakturere deg med +100% til +200% satser hvis du ligger på enerom. Jeg har ikke helt forstått opplegget. Noen leger nekter å operere deg hvis du ikke tar enkeltrom (sånn at de ikke kan fakturere deg). Det er et noe snodig system. Men jeg må si at jeg hadde nok sovet bedre på et enerom. Jeg hadde en dame på mitt rom som hadde operet en hofteprotese. Som snorket som en ... feier? Husker ikke hva man snorker som. I tillegg var det KJEMPEVARMT der. Jeg sov nesten ingenting den første natta. Og så må man jo faste (8 timer for fast føde, 3 timer for klar drikke er det vi lærer her) før operasjon. Så neste morgen måtte jeg bare antiseptisk dusje og ta på støttestrømpe på det beinet som ikke skulle opereres. Og så bare vente. Og vente. Og vente. Det er ganske kjedelig å være på sykehus. Heldigvis kom noen venner innom. Og så kom en sykepleier med en Xanax. Man får visst beroligende før operasjoner. (Pluss jeg så i journalen at jeg hadde fått personlighet: Nervøs. Jeg tror det er fordi jeg spurte hvor mange som egentlig blir lamme av spinalanestesi). Og så måtte jeg si fra om til noen om hva slags anestesi jeg ville ha. Det skulle ha kommet en lege innom på morgenen, men det gjorde aldri det. Og sykepleierne sa ingen verdens ting. Sykepleierne var rett og slett kjipe. Det kom en avdelingssykepleier inn og sa jeg måtte ligge i to (!!!!) netter etter operasjonen! Det syns jeg var altfor mye. Eller, man får jo se med smertene og sånt, men hjemme gjøres dette inngrepet poliklinisk. Så jeg var ganske klar på at det ikke var interessant. Spesielt når jeg sov helt forferdelig dårlig der i tillegg. Søvn er også ganske viktig for rehabiliteringen. Men iallfall. Jeg fikk formidlet at jeg ville ha spinalanestesi (og ikke generell anestesi fordi det er mange som trenger et par-tre dager på å komme seg igjen etter generell anestesi. Man kan bli ekstra sliten, litt surrete i hodet, kvalm etc. Ikke noen store greier, men hvis man kan unngå det er jo det greit. Dessuten hadde jeg lyst til å forsøke å følge litt med på det de gjorde i kneet mitt :) ).
Så kom det en portør og trillet meg ned til operasjonsstuen, hvor anestesilegen var helt super! Hun forklarte om alt hun gjorde, og sa sånn da hun skulle stikk inn i ryggen min (standardspørsmålet): Hvilke lag er det nålen går igjennom nå? Det er ett av våre mulige eksamensspørsmål. Men det kunne jeg ikke, annet enn huden. (Se under hvis du lurer).
Det var en kjemperar følelse! Vi har jo forskjellige nervefibre som blir bedøvet på forskjellige tidspunkt. Det vi VIL ha bedøvet er smertefibrene. De har samme struktur cirka som de fibrene som fører varme/kulde og den litt vanskelige tingen å forklare vi kaller proprioception. De er de første som blir bedøvet tror jeg. Iallfall følte jeg at beina ble varme liksom nedover, fra livet og ned. Veldig rart. Og så begynte beina å føles tunge. Og jeg mistet muskelkraften sånn gradvis nedover, først i lårene og så leggene - og tærne kunne jeg bevege litt nesten hele tiden. For å sjekke at anestesien virket som den skulle så tok anestesilegen et lite kompress med vann på (som føles kaldt) og tok den mot armen min (hvor det føltes kaldt), og så mot beinet mitt (hvor jeg ikke følte det kaldt - ei heller varmt, men jeg kjente at hun tok noe borti meg). Sånn sjekker man at anestesien virker :)
(Nå har jeg sjekket da: Hud - underhudsfett - supraspinøse ligament - intraspinøse ligament - det gule ligament - [her er édiduralrommet] - dura mater - araknoid - OG SÅ ER VI I CSF-rommet! Jeg har ikke sjekket at dette er det ting heter på norsk, det er fritt oversatt :) )
Og så fikk jeg i tillegg en femoralblokk, i femoralnerven i høyre bein. Jeg tror dette er mest for analgesien post-operativt (sånn jeg har forstått det).
Og så begynte de å operere. Jeg fikk ikke se selve kneet (for de må ha et sterilt ... hummm. champs. Felt! der de jobber), men jeg fikk se skjermen med filmen av artroskopien! Jeg forsto ikke sånn gigamasse av det som skjedde, men det var litt spennende likevel. Jeg kjente at de dreiv å jobbet der nede, men ikke at det gjorde vondt. Det er virkelig en skikkelig rar følelse! Men veldig kult (hvis man er interessert i sånt). Men jeg forstår også folk som helst vil ikke være bevisste under operasjoner. Det er jo ikke så mange typer operasjoner man har mulighet til å velge slik anestesi heller (kun ting som er langt nede på kroppen egentlig. Ikke sånt man først tenker på med operasjon - at man må inn i magen og sånt. Da må man ha generell anestesi uansett tror jeg). Men sykt spesiell følelse når de begynte å bli ferdige og skal teste at det nye ligamentet er sterkt nok. Jeg vet ikke hvordan de tester det, men jeg tror de tar en hammer og slår litt på beinet for å se at det holder. Og da kjente jeg på en måte "bein-mot-bein", men igjen uten at det gjorde vondt!
(Jeg kan jo bare kjapt forklare hva som ble gjort også. Det kalles en ligamentoplastie, og det de gjør er å "lage" et nytt korsbånd. De tar en del av en muskeltendon (det jeg ikke husker hva heter på norsk), og her kan de velge blant flere muskler. Jeg er ikke sikker på hva som gjør at noen velger patella-tendonen og noen velger andre, men det er ikke så viktig. Min kirurg tok iallfall en tendon fra en av ischiojambiers, altså hamstring-musklene, altså de som vi har på baksiden av låret (og som flekterer kneet). Og så lager de et hull nede på lårbeinet/femur og oppe på leggbeinet/tibia og trekker det nye ligamentet gjennom . hullene er laget sånn at ligamentet er på ca samme plass som der det gamle var. Så fester de det (jeg vet ikke helt hvordan) og VIPS så har man et nytt korsbånd :) Aksel Lund Svindal har forresten samme skaden - jeg krysser fingrene for at han kommer sterkt tilbake neste alpinsesong!).
Det hele tok ikke mer en halvannen time eller noe! Så måtte jeg innom post-operativ for at de skulle sjekke at alt var bra etter anestesien. De lot meg trille videre etter en halvtime ca. Og så kom jeg opp på rommet igjen, og da kom PAPPA! :D <3 For han kom på besøk ens ærend for å passe på pasienten. Jeg har verdens beste paps altså :) Ortopeden kom innom på kvelden og fortalte om hva de hadde gjort (på engelsk så pappa skulle forstå!) og hva som kom nå. Jeg må gå med krykker for å avlaste beinet i seks uker. Jeg må ikke bøye høyre kne mer enn max. 90 grader. Jeg må prøve å rette ut beinet så mye som mulig. Og så må jeg bare ta så mye smertestillende som jeg trenger. Så har jeg rendez-vous med ham igjen om 3 og om 6 uker. Jeg måtte bli en natt til på sykehuset (men da med pappas BOSE-hodetelefoner, så da fikk jeg sove i fred), og så neste dag fikk jeg dra hjem. Etter mye om og men. De tok med meg for å ta et røntgenbilde sånn i nitiden, men jeg fikk ikke dra før i firetiden på ettermiddagen. Selv om jeg ikke fikk NOEN informasjon, ingen lege kom innom, ingen sykepleier gadd å si fra om noe som helst. Jeg fikk egentlig ikke lov til å gå på toalettet selv (man må ha noen med seg første gang man reiser seg etter anestesi), men sykepleieren bare forsvant og gadd ikke komme tilbake. Og jeg kjenner jo kroppen min ganske godt, så jeg gadd ikke vente noe mer på at hun skulle komme tilbake heller. Fy flate, jeg var sykt sur på hun sykepleieren altså. De var ikke noe særlige. Når jeg har jobbet som sykepleier så håper jeg at jeg ikke framsto sånn mot pasientene. Hun var flink til å legge kompresser på såret og sånt, men hadde NULL PEILING på kommunikasjon. Så jeg var veldig glad for å (endelig) få reise (klokken fire! Da hadde jeg ventet i fem timer på INGENTING! Det skulle komme en lege å skrive en resept på vasketing/kompresser og sånt. Men det gjorde han bare ikke! Så in the end så fikk jeg bare reseptene og papirene som allerede var klare fra morgenen av. #$)=($!"=)#/!"=#)(!"=#)(=)(N [pokker skinn og bein])
Og det var historien om møtet mitt med belgisk helsevesen! Det gikk ganske fort og greit når man kom igang. Legen og fysioterapeuten var superhyggelige, men sykepleierne var noen skikkelige... håpløse folk. Det var ei som var grei, hun som var på kveldsvakt. Men jeg syns det er synd å ikke gi håndklær og vaskekluter til spesielt de som skal opereres. Synd å ikke gi noen som helst informasjon til pasientene om hva som skal skje i dag. (Ikke tidspunkt og sånt, og en kan godt si at "det kan hende det ikke går i dag, det kommer an på om det skjer noe akutt", men iallfall en luftig oversikt over løpet). Og høre på det pasientene sier til dem. Hun med hofteprotesen måtte ha en skinne på foten minst 12 timer om dagen. Og fysioterapeuten sa en ting, mens sykepleieren sa noe annet ("verre" for henne, stakkars). Og i tillegg var det noen som hadde satt på henne skinnen FEIL om morgenen. Så hun hadde satt og hatt det vondt i timesvis, uten at det hjalp henne noe engang! Nei og nei. Litt skuffa der altså.
Men så har jeg hoppet rundt på krykker siden. Det hadde kanskje gått an å være aleine, men jeg var veldig glad for at pappa var her og lagde frokost og vasket opp og gjorde alt mulig sånn ORDNINGS. For det gjorde litt vondt i kneet av og til. Spesielt på slutten av dagen, når vi hadde gått endel. Så jeg spiste 1 gr. x 3 Paracet i sånn ca. en uke. Men nå har jeg bare is på kneet når jeg sitter flatt, og det er all den smertestillingen jeg trenger :) Ikke helt avskrekkende med andre ord. Tror det gjør endel mindre vondt nå som de gjør operasjonen artroskopisk, enn sånn som det var før hvor man åpnet hele kneet.
Om en liten uke så tar jeg stingene! Og så blir det spennende å se hvor lang tid det tar før jeg kan løpe meg en tur igjen. Det savner jeg VELDIG - blir småmisunnelig hver gang jeg ser noen løpe forbi. Snart er det meg :)
Japp, dett var dett for denne gang! Skal forsøke å skrive litt mer her - kan jo skje litt mer interessante ting i fremtiden :) (Spesielt når jeg begynner i praksis! JEG GLEDER MEG MASSE MASSE MASSE! Blir godt å endelig få _jobbet_ litt. Ikke at jeg er lei av å studere egentlig, men jeg tror hvis jeg ikke får startet med litt ordentlig arbeidsliv snart så kommer jeg til å glemme hvordan det er å jobbe på ordentlig ^^)
Gros bisou! Ha en strålende helg :)
Hiver med et lite bilde fra Grand Place i Bruxelles, bare fordi jeg er glad i Bruxelles, og Belgia. <3 FÆLT MED TERROR uansett hvor det rammer. Jeg hadde aldri klart å leve i et krigsområde tror jeg, å gå rundt å være redd hele tiden. Være utrygg, ikke være sikker på om du våkner opp igjen, hvis du i det hele tatt klarer å sovne. Men jeg må si at jeg føler meg ikke spesielt mer trygg av alle de militære og politiet som tusler rundt i gatene med store automatvåpen heller. Jeg vet ikke helt hva de skal være godt for, annet enn å vise at "myndighetene tar tak". Jeg føler meg iallfall ikke spesielt mye tryggere.
Og så et lite bilde av meg sånn helt på tampen - DET ER VÅR I BELGIA! (Dette er fra helga før jeg ble operert da. Jeg fant en ny park! Den er helt SUPERKUL! Men det er dessverre 3 x 13 trappetrinn og vel så det, så jeg får vente noen uker til jeg blir krykkeløs før neste tur. Fint å ha noe å glede seg til :) )
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar